Osteopati ble grunnlagt av Andrew Taylor Still (1828-1917) mot slutten av 18. hundretallet.

Andrew Taylor Still var en amerikansk lege, som mistet 3 av sine barn i løpet av noen dager på grunn av en hjerne- og lungesykdom. Dette fikk ham til å vurdere sine medisinske kunnskaper på nytt, og han utviklet et nytt behandlingskonsept; osteopati. Utgangspunktet hans lå i kroppens detaljerte anatomi.

Han så en sammenheng mellom anatomi, biomekanikk og sirkulasjon fra blod og lymfer. I følge ham fører en forstyrrelse i én av disse sirkulasjonssystemene til en redusert helhetlig helsetilstand.

Etterhvert åpnet han “American School of Osteopathy” i Kirksville, Missouri I 1892, som var det første utdanningsstedet for osteopati. I dag går dette utdanningsstedet under navnet Kirksville College of Osteopatic Medicine.

John Martin Littlejohn (1865-1947) var en av A.T. Stills studenter og ble senere professor i fysiologi ved American School of Osteopathy i Kirksville. Han introduserte læren om osteopati til Europa i 1898, først i England og siden så i Frankrike og Tyskland. Han holdt forelesninger om osteopati og beskrev den for første gang som en helhetlig behandlingsform. Han viste hvordan organismen vår fungerer i et samspill av fysiske, psykiske, fysikalske og sosiale hendelser. En ubalanse i et system har innflytelse på alle de andre systemene. I tillegg var han grunnleggeren av det første europeiske utdanningsstedet for osteopati, “British School of Osteopathy “, i London i 1917.

Osteopati ble kjent i Frankrike i midten av nittenhundretallet. Der er det som oftest leger som tar utdanning innen osteopati.

I dag er det en stor forskjell mellom osteopati i Amerika og Europa.

I Amerika har osteopati blitt godkjent som medisinsk behandlingsform siden 1973, og i dag studerer osteopati- og medisinerstudentene sammen de 5 første årene av studiumet. Deretter skilles studentene i osteopati eller konservativ medisin, der osteopatene lærer osteopatiske behandlingsteknikker i to ytterlige år. Siden 1993 er osteopatene i England anerkjent og beskyttet som en egen profesjon som et tillegg/supplement til primærhelsetjenesten. Utdanningen foregår på egne universiteter og tar 4-5 år.